Iboende kvaliteter i bygg, som "godt dagslys", "sunt inneklima" og "robuste materialer" anses ofte som indikatorer på arkitektur av høy kvalitet for brukerne, samt gir forutsigbarhet og tryggere beslutningsgrunnlag for investorer. Iboende kvaliteter er ofte subjektive størrelser som kvantifiseres for å oppnå et mer harmonisert ytelsesnivå. Dette muliggjør også prissetting for meglere og finansielle institusjoner.
Nylig diskuterte en arkitektkollega og jeg nettopp iboende kvaliteter og vurdering av disse. Kollegaen argumenterte for at bygningers kvantifiserte iboende kvaliteter burde vurderes av plan-og bygningsetaten, i stedet for å bli subjektivt vurdert basert på byggets funksjon eller driftsform.
Tekniske forskrifter og pre-aksepterte ytelser er ofte utgangspunktet for kvantitative vurderinger, beskrevet med metodikk og ytelsesnivå. Allerede her er det mange som begår den feil å tro at pre-aksepterte løsninger er forskrifter og glemmer at dette er en veiledning som sikrer raskere saksbehandling hos myndigheter. Forskrifter og pre-aksepterte løsninger er en "one-size-fits-all"-løsning som klassifiserer bygninger i to kategorier: boligbygg og ikke-boligbygg. Dette er en grov inndeling med mål om å fastsette minimumsstandard for byggekvalitet i Norge.
For ikke-boligbygg gir Arbeidsmiljøloven og Arbeidstilsynet ytterligere detaljering. De tar hensyn til ulike bygningstyper og presiserer krav, eksempelvis for barnehager og sykehus. Arbeidstilsynets tilnærming er mer differensiert, da den vurderer bygg fra menneskets perspektiv, og tar hensyn til ulike arbeidsformer for å optimalisere bygningens utforming.
Det er mulig å fravike pre-aksepterte løsninger i tekniske forskrifter hvis det er godkjent av Arbeidstilsynet. For eksempel kan kravet om dagslys i møterom fravikes hvis det er tilstrekkelig dokumentasjon som understøtter bruken av rommet for kortere perioder, det vil si ikke som fast arbeidsplass og at man har forsøkt å optimalisere designet av rommet så langt var dette praktisk mulig.
Noen mener at unntak fra pre-aksepterte løsninger i forskrifter svekker bygningenes iboende kvaliteter. Dette synspunktet mener jeg er en forenkling som ikke tjener sitt formål om å skape gode bygg. Det er essensielt å huske at bygg skal tjene menneskene som bruker dem, og de iboende kvalitetene bør sikre at flest trives i byggene.
Som arkitekter står vi overfor et valg mellom generisk design, foreskrevet av preaksepterte løsninger i tekniske forskrifter, og tilpassede løsninger, ivaretatt av Arbeidstilsynet. Tekniske forskrifter tar ikke hensyn til hvordan bygget benyttes, mens Arbeidstilsynet gir en mer nyansert vurdering.
Selv om det finnes mange argumenter for standardisering og harmonisering av bygninger, er det viktig å huske at bygningsutforming også skal ivareta samfunnets og menneskenes uforutsigbare natur. I Norge har vi privilegiet av både standardiserte og skreddersydde løsninger, det bør vi verdsette og fremme. Vi arkitekter burde også synliggjøre bedre løsninger for å ivareta kravene i tekniske forskriftene, heller enn å hvile på pre-aksepterte løsninger.
Commenti