I 2023 innførte EU CSRD-direktivet (Corporate Sustainability Reporting), som medfører at større og børsnoterte bedrifter har en plikt til å rapportere om bærekraftsforhold. Med dette ønsker man at det å investere i «det grønne skiftet» skal være:
mindre risikofylt og mer troverdig,
mer transparent ved å synliggjøre hva bedrifter ser på som risikoer og muligheter som kommer av sosiale og miljømessige endringer, og hvilke virkninger deres aktiviteter har på mennesker og miljø,
mer sammenlignbart ved å tydeliggjøre begrepene «grønt», «bærekraftig» og «miljøvennlig», da ordene har begynt å miste sin verdi.
CSRD-direktivet kom med tolv ESRS (Environmental Sustainability Reporting Standards); to av disse gjelder alle bedrifter og beskriver kravene til generelle opplysninger, og de resterende ti er sektorspesifikke og inndelt i tre områder:
Miljø og klima: retningslinjer for rapportering av vesentlig informasjon knyttet til klima- og miljøforhold, inkludert tiltak for å hindre klimaendringer, tilpasning til klimaendringer, vannressurser og marine ressurser, bruk av ressurser og sirkulær økonomi, forurensning, biologisk mangfold og økosystemer. Dette er også videreført i taksonomien.
Sosiale forhold: retningslinjer for rapportering av sosiale forhold, inkludert like muligheter uavhengig av kjønn og lik lønn for likt arbeid, like muligheter til opplæring og utvikling og ansettelse og inkludering av personer med funksjonshemninger. Også inkludert er informasjon om arbeidsforhold og respekt for menneskerettigheter og urfolks rettigheter.
Virksomhetsstyring: retningslinjer for rapportering av informasjon knyttet til virksomhetsstyring, herunder rollen til foretakets administrasjon og ledelse, og tilsynsfunksjoner knyttet til bærekraftsforhold, forretningsetikk og bedriftskultur, inkludert antikorrupsjon, intern kontroll og risikostyringssystemer.
Direktivet spesifiserer også at bedriftene må rapportere om vesentlige påvirkninger, og viser til kontinuerlig forbedring. Bedriftene ble derfor pålagt å:
ha rutiner for styring, risiko og kontroll,
definere vesentlige påvirkningsfaktorer på bakgrunn av gjennomført vesentlighetsanalyse og grundig vurdering av verdikjeden,
synliggjøre hva bedriftens økonomiske konsekvenser av klima- og naturrisikoene er,
vise at de har rutiner for forbedring av deres prestasjon og tegne ut planer for overgang til netto nullutslipp,
baserer sine vurderinger på kvantitativ informasjon (KPI-ene) og data av god kvalitet,
kartlegge om deres drift er relevant for taksonomien og rapportere om det dersom det er relevant,
Hva som kan defineres som miljø- eller klimavennlig, er nedfelt i taksonomiforordningen, som er en del av direktivet. Taksonomiforordningen har i det siste fått mye oppmerksomhet.
Foreløpig gjelder CSRD for utvalgte bedrifter, og det kan virke litt fjernt for mange. Men EU har varslet at de ønsker at flere bedrifter skal omfattes av bærekraftsrapporteringen i en eller annen form, så kravet kan komme til flere etter hvert. Men det finnes også andre grunner til at dette direktivet er relevant for arkitekter.
I Norge har vi mange små og mellomstore arkitektbedrifter, og foreløpig vil de fleste falle utenfor kravet til CSRD-direktivet. Disse kan likevel bli berørt av direktivet på indirekte måter.
Mange av ingeniørbedrifter eller byggebedrifter er børsnotert og/eller av betydelig størrelse, og mange private prosjekter finansieres av kredittinstitusjoner, kapitalforvaltere eller forsikringsselskaper. Disse kan bli omfattet av direktivet ganske snart – hvis de ikke er det allerede – og da kan arkitekter, som underleverandører, bli bedt om å dokumentere sin miljøpåvirkning. I fremtiden kan dette påvirke konkurransen om prosjekterings- og byggekontrakter. Arkitekter har derfor en gyllen mulighet til å begynne å tilpasse seg endringene i markedet og kartlegge og kvantifisere sin egen miljøpåvirkning.
CSRD kan påvirke arkitektfirmaers drift, men også prosjekteringsmateriale og kontrakter med kunden. Vil kunden profilere seg som miljø- eller klimavennlig, vil dette medføre mer dokumentasjon og oppfølgning fra arkitektens side.
Arkitekter må derfor sette seg godt inn i blant annet EUs definisjon av miljø- og klimavennlig (taksonomiforordningen), som avgrenser emnet til minimering av eller tilpasning til klimaendringer, vann- og havressurser, sirkulær økonomi, forurensning, biologisk mangfold og økosystemer.
Taksonomiforordningen setter frem fire overordnede betingelser som økonomiske aktiviteter må oppfylle for å kvalifisere som miljømessig bærekraftige:
De må gjøre et betydelig bidrag til minst ett miljømål (definisjonen av «betydelig» finnes i taksonomiforordningen).
De må ikke forårsake betydelig skade på noen av de fem andre miljømålene (DNSH-kriteriene i taksonomiforordningen).
De må overholde minimumsgarantier (som f.eks. åpenhetsloven eller CSDDD-direktivet)
De må overholde de tekniske screeningkriteriene som er fastsatt i de delegerte handlingene i taksonomien (tekniske kriterier i taksonomiforordningen)
Arkitekter kan se på CSRD-direktivet og taksonomiforordningen som enda et dokumentasjonskrav, men de kan også se på dem som en mulighet til å bistå kundene enda mer på veien og derfor være en relevant samarbeidspartner. Arkitekter er vante med brukerinvolveringsprosesser og omfattende kravspesifikasjoner og med å ha koordinerings- og lederroller i prosjekteringsarbeid. EUs direktiv tvinger mange eiendomsutviklere til å ha nøyere oppfølgning med og bredere involvering i prosjekter, og det er vi arkitekter flinke til og godt vante med!
Den vedlagte illustrasjon gir et bedre overblikk over EU-direktivet:
Eget illustrasjon
Comments