top of page
Forfatterens bildeMarta Eggertsen

Arkitekt, kjenn dine materialer!



Som arkitekt befinner jeg meg ofte i situasjoner hvor jeg må velge mellom materialer som etter min mening er best egnet for prosjektet, og materialer som er ønsket av kunden.

Dette kan være en kompleks prosess. Kundens ønsker når det gjelder pris og estetikk, må balanseres med mine ønsker om funksjonalitet og estetikk. I tillegg kommer rådgivernes krav til vekt og myndighetenes krav til lavt innhold av miljøgifter, brannsikkerhet, lyddemping, fuktmotstand, gode termiske egenskaper og lavt klimagassutslipp.


Materialene skal også være egnet for fremtidig ombruk og ha lang levetid.

Kunden kan ha ulike preferanser. Noen lar seg påvirke av produktselgere som presenterer fine visualiseringer og utklipp fra blader som Bo Bedre. Kunden kan snakke om identitet og «drømmesituasjoner» og peke på materialer som potensielt bryter med flere av de ovennevnte kravene.


Andre kunder blir styrt av politiske visjoner og foreslår for eksempel trekonstruksjoner med eksponerte treflater i bygninger med høye krav til personsikkerhet, noe som får brannrådgiveren til å riste på hodet.


Det publiseres også veiledere som argumenterer for en «materiell pyramide» (tilsvarende matpyramiden), og det holdes forelesninger om «hvordan man kan redusere klimagassutslipp».


Det kan til tider være forvirrende å vite hva som er det riktige valget, og hva som er mote eller påstand.


Jeg ønsker derfor å dele mine tips for hvordan man kan tenke på materialvalg som arkitekt. Kanskje dette kan være inspirasjon for flere arkitekter til å dele sine tips for valg av materialer samt utfordringer og hjelpsomme råd.


Jeg liker å tenke på materialer som ulike familier, hver med sine muligheter og begrensninger:


·      Den organiske familien: Omfatter materialer som er «naturbaserte» og dyrkes frem på en eller annen måte, og som inngår i biosyklusen fra vugge til vugge. Eksempler her kan være tre, halm, bomull, kork, osv. Organiske materialer er generelt lette, har lavt klimagassutslipp, lavt innhold av miljøgifter, lav brannmotstand og lave termiske egenskaper, relativt gode lyddempende evner, høyere pris, lav fuktmotstand og biofiliske egenskaper.


·      Den mineralske familien: Inkluderer materialer basert på ulike typer mineraler, som kalk, stein, sand, betong, glass, glass- og mineralull, osv. Dette er en tung og tett familie som er robust samtidig som den kan være skjør. Den kan motstå brann og reflektere lyd, formes som man ønsker, har høyt klimagassutslipp, lavt innhold av miljøgifter, god fuktmotstand og gode termiske egenskaper på grunn av høy tetthet.


·      Den metalliske familien: Omfatter alle metaller, som stål, aluminium, kobber, osv. Denne familien er elastisk, sterk, tung og robust, har høyt klimagassutslipp, lavt innhold av miljøgifter, god fuktmotstand og leder varme, men har dårlige termiske egenskaper.


·      Plastfamilien: Inkluderer alle polyprodukter. Dette er den eneste familien som i stor grad er menneskeskapt, i motsetning til de andre familiene, som er menneskebearbeidet. Her finner man fuger, lim, de fleste malingstyper, vinyl, EPS, XPS, osv. Plastfamilien tilbyr produkter som er svært lette, elastiske, fuktresistente og ofte olje- og kjemikaliebaserte.

Når det skal bygges våtrom, er den mineralske familien eller plastfamilien et godt sted å begynne, for disse er superhelter når det gjelder fuktresistens. For konstruksjon er det ofte den mineralske eller metalliske familien som passer best, siden disse er sterkest og tåler å bære mye.


Med tiden har en del hybridprodukter blitt introdusert på markedet. Ulike familier kombineres for å tilby produkter som er lettere å arbeide med, for eksempel gipsplater som er en kombinasjon av papir og kalk, eller trefiberplater som er organisk materiale blandet med lim. Noen ganger brukes kombinasjoner av ulike familiegrupper for å forsterke familiens svake medlemmer. Det gjelder eksempelvis limtre, hvor gran eller furu limes sammen og forsterkes med lim. Andre ganger kan sikkerhetshensyn føre til at familier blandes, som laminert glass med plast som forhindrer at glasset knuses i mange små deler. Så finnes det også restprodukter som oppgraderes; her er MDF-plater bestående av treflis/støv limt sammen et godt eksempel.


Det kan være mange ulike grunner til hvorfor familier blandes sammen, men ofte er det for å kompensere for familiens svakheter eller for å gjøre dem enda bedre. Dette er vanligvis en fordel, da materialer blir mer egnet for bruk, men det har også sin pris, da hybride produkter kan være vanskeligere å resirkulere. I slike situasjoner er det viktig å vurdere en form for substitusjon: Kan egenskapene til hybride produkter erstattes med andre byggemetoder?


Basert på min erfaring fører kravet om vedlikeholdsfrie og robuste (les: vandalisme-bestandige) produkter til økt bruk av plast eller til bruk av de sterkeste materialene på feil sted. Dette kan for eksempel innebære bruk av dekker med pålimt vinyl for enklere rengjøring, gipsplater tilsatt glassfiber for økt styrke, tresponplater med plastbelegg for lengre levetid eller aluminiumsfasader for enklere vedlikehold.


Det er også blitt vanlig med mange store, åpne rom som krever konstruksjoner som kan strekke seg over unaturlig lange avstander. Her må man bruke de sterkeste materialene, betong og stål, eller blande disse med andre materialer for å gjøre dem enda sterkere. Dette resulterer i konstruksjoner som bubble-decks, hvor betong og stål blandes med plast, eller en kombinasjon av limtredekker med betongpåstøp. Slike store og åpne rom stiller også større krav til akustikk og brannsikkerhet, noe som igjen fører til økte krav til innredningene i rommene. Konstruksjoner i slike rom må derfor være brannsikret, og dette innebærer ofte at produktene må overmales med brannhemmende maling, noe som dessverre kan redusere muligheten for gjenbruk eller gjenvinning senere. Det legges også tepper eller banebelegg på gulvene, og det limes gummifuger mellom bygningselementene for å redusere lydoverføringen i rommet.


For å kunne oppnå EUs mål om materialgjenvinning og ombruk, som også er en del av taksonomiens krav, må vi arkitekter ha bedre kontroll over materialene. Men vi må også utfordre de bestillingene vi mottar. Jeg mener at vi arkitekter kan bli bedre til å utfordre bestillingene og å ha tilstrekkelig kunnskap til å kunne presentere gode alternativer og skrive grundige anbudsdokumenter. Det er fullt lovlig for kunden å velge sine drømmematerialer, men da må de også forstå konsekvensene av sine valg, ikke bare økonomisk, men også med tanke på andre parametere. Når ulike produkter skal sammenlignes med tanke på økonomi eller miljø, er det viktig at vi arkitekter kan bidra til å gjøre vurderingene rettferdige og basert på de samme premisser for alle materialfamiliene. Det er lite hensiktsmessig å for eksempel vurdere den organiske familien når det stilles høye krav til brannsikkerhet. Da er det bedre å velge en materialfamilie som er bedre egnet for oppgaven, og unngå bruk av miljøgifter eller plast.


Hva synes du om denne tilnærmingen? Kanskje du har en bedre strategi for valg av materialer?

7 visninger0 kommentarer

Comments


bottom of page